En liten smak av Norge

Ah, siste rest av kaviartuben er klemt ut. Gonna misss it.....

Go Ateneo, One Big Fight!

La Salle chear leading squad var riktig så spretne og dyktige, her slo de Ateneo langt ned i støvlene som stort sett prøvde å skrive ateneo og nr 1 med mennesker
Ingen tvil om hvem disse 3 chicksa støtter. The blue Eagles

Manon!
I Kampens hete...Ateneo er blå La Salle hvite
Vi fikk utdelte slike å heie med. Det står fight mot oss, men siden som vises mot spillerne står det WALA som er tagalog og betyr "ingenting". Dette holdt vi opp når La Salle hadde ballen, mens vi ropte "get the BAll" så snudde vi plakaten til FIGHT når vi hadde ballen.
The Arrenate Dome
Oppvarming. Mange stilt i gule t-skjorter for å vise sin honour til former president Cory som døde nylig. På billetten stod det one color, one goal. Og publikum ble også oppfordret til å stille i gult fremfor grønt eller blått.
Domen rommer plasse til 20.000 mennesker, og var nesten full
Ateneo chear leading, ikke mye å skryte av.
Trommerekken til Ateneo. Høylytte og de gav virkelig ALT
Nelly et Alice med passende mengde blå øyenskygge
En liten pause mellom slagene
Heia, heia, franske og pinoy omhverandre, men alle heier vi på det samme
Go Ateneo, one big FIGHT!

Gutter med sminke
Nelly med sin for anledningen nyervervede Ateneo t-shorte, bought at your local college book store
Nervepirrende avsluttning
8 sekunder før slutt så får La Salle inn en 3 poenger. Det hele blir avgjort på ekstra omgang der Vi vinner!!!!

Forsåvidt bare innledende runder, så bare å vente på fortsettelsen. Kan det ble mere Passion enn dette?

Litt live chear leading:



Trommer slik det skal gjøres!

Boracay & Sabang 2009

Welcome to Kailbu. Her venter det en buss som skal frakte dere den 2timer lange reisen på svært svingete vei til Caticlan. Derfra fortsetter reisen med ferry til idylliske Boracay. Takk for at dere reiste med zest air, selv om vi utsatte avreise med et døgn, så er vi the refreshing airline! Enjoy!
Caticlan jetty port
Jetty porten i Caticlan. Herfra tok vi en 15min ferry ride til Boracay Jetty Port.


redningsvester måtte på!
Herr & fru!
Ferries på rekke og rad.
Bye,bye Caticlan. Bora here we come!

Fra Boracay Jetty port med Tricycle stasjon 3 på bolig jakt:

Første kveld på Boracay! Ut å spise. Endte opp på en Mongolian Grill restaurant. Fikk der konstantert at mild chilli sauce ikke er tilsvarende mild chilli saus i Norge. Bortsett fra Bottomless Iced-tea fikk vi skyllt ned med litt lokal øl. Red Horse.
Red Horse Ad.
Etter middag prøvde vi oss litt nedover mot stasjon 2. Fant denne søte baren med live musikk.

Et hyggelig par vi møtte der. Hun Filipiner og han fra indonesia, men begge bodde og jobbet i Houston.

Første frokost med sand mellom tærne på White Beach ble prøvd ut på Jonah's. Kjent for sine smoothies.
Mmmmm....Mango banan!
Fredrik tester ut American Breakfast.

Dette kan han like!
En liten spankulerende jente utenfor Jonah's
White Beach mot sør.
Kink i nakken visst.
White Beach, ved lav vann.
Vi dro ut på en 4timers seilbåttur rundt hele Boracay. Da fikk vi og snorklet og kjørt litt jetski.
Captain Richard ( eller white shirte som Fredrik trodde han kalte seg) hadde full kontroll på skuten. Og selv med litt ruff sjø på veien tilbake kom vi helskinnet hjem med solbrente legger og ruter i rompa. Usedvanlig utesøkt tidsfordriv.
Tur innom Phuka Beach, der sanden ikke er så fin som på White Beach, men mer som pebbles. Og her med eremitt kreps.

Etter seilturen spiste vi middag og jeg satt og fortalt Fredrik om fenomenet happy horse. En sjelden utgave av Red Horse der hesten i logoen er mer smilende og der skriften på baksiden av flasken er gul istedet for rød. Det går en del rykter rundt om hva utenom etikken som er anerledes med happy horse vs. red horse. Og presto sitter ikke gutten med en Happy Horse i hånden?! Åh, joda. Vanlig Red Horse t.v og Special Happy Horse. Smakte nokså likt syntes nå vi.


Etter seilbåtturen, ble vi anbefalt to catch the sun set på Mount Luho, som er det høyeste fjellet på Boracay.

Mens vi venter på solnedgangen går vi litt rundt på bambus broene på Mt. Luho. Her ser vi utover Bulabog beach. Det er på denne siden surferne og vannsport menneskene holder til. White beach er designert til badeing og seilbåter. Boracay er ca. 1,5 km på det tynneste fra øst til vest, og 8km fra nord til sør.Høyeste punktet på Boracay. Klar for solnedgang!
Men først litt mer bilde i fugleperspektiv.

Vi kom opp i ca 5-5.30 pm og på en halvtime hadde solen gått ned.
snik foto
Forstod etterhvert at vi ikke kunne ha den øverste pavilliongen for oss selv da en skokk med japanere gjorde inntog med sine matchende tennis sokker og bandanar rundt halsen. Fant dermed denne lille satsen, med benk og MYE bedre utsikt. Sole reason for at Fredrik fikk bedrevet fotokunst av høyklasse.
Boracay sun set. Bring a camera lissom.
Dagens økt endte i rematch fra gårsdagens nedverdigende 5-0 tap. Jeg vant. En gang ihvertfall.

24.juli 2009. Verdens best 25-års dag!

Først Breakfast at Jonah's. Pannekaker og Avocado Shake. Mmmmm....any better way to start a BIRTHDAY?
Så gikk turen vidre til Phuka beach. Et fantastisk sted. Til forskjell fra White Beach totalt uberørt av folk som vil selge deg båtturer, paragliding eller jetski. Ikke er det mange mennesker her heller, hverken lokale eller turister. Vi hadde stranden mer eller mindre for oss selv. Idyll!
Seilbåt lik den vi kjørte rundt hele Boracay med.
Vår egen private strand så langt øye kan se.
Ett menneske å se
Ikke et menneske å se.
The Beach...
Crusoe?
Our spot. Oppbevaringsplass og lunsjbord
Sandslott, med vollgraver, vann forsyning og prinsesse i det høyetårn.

Frederico som Pilinerne likte å kalle ham, når de da ikke tok han for å være filipinsk, Skuer utover sitt lille paradis.
Tøffen
Phuka beach until next time...

Så bar det vidre til Boracay night life. Vi eksprimenterte med smaksløkene og Thai mat. Utsøkt! Men ingen bursdag uten is!
FØr: Mmmmm....bursdagsis! sjokoladeis med krem, bittesmå marshmellows, cornflakes og sjokoladesaus alt lekkert pakket inn i en crép
Etter: Joda Fredriks secret mission accomplished. Astri Irene er litt gåen etter ice cream crép, birthday edition.
Hvit bursdagsklokke gjør seg GODT på beachdansegulv med strobelys.
Glass treffer tå. Fredrik tar tak. Brannmansløft ender i hammokken på juice bar. Vetrinær drar frem førstehjelpsutstyr. Mobil med flashlight må aldri undervurderes. Tå blir ren og pen. Dance off kan fortsette. Very good nice!Jorgen og Dave var to Engelske gutter som bodde i Naborommet på The Lazy Dog.
Ivrige på å være med på hanekamp dagen etterpå, kom disse to tuslende inn på resorten kl 10am dagen etter. The english know how to partai! Vi derimot kom oss faktisk på Cock Fight.

Speaker, eiere og han som skiller hanene&avgjør hvem som vinner kampen oppholder seg alle inne på Arenaen under fighten.
Før man begynner å vedde. Relativt avslappet gjeng.
And the betting may start. Lydnivået, gestikuleringen av armer som indikere hvor mye man vedder, oddsene og med hvem gjør at stemmningen endrer seg totalt på få sekunder. Vi fikk streng beskjed om ikke å veive med armene eller gjøre bevegelser med hendene, for alt betyr noe. Randy ville ikke risikere at vi veddet vekk alt vi eide og hadde og hadde derfor en kamerat som placa bettsene våre for oss. Fredrik endte opp med en gevinst på 1500 pesos! selv satt jeg igjen med 200 pesos.
Utenfor veies hanene opp mot hverandre, ikke bare vekt og størrelse, men også hvem er faktisk villige til å sloss, dvs hvilken av disse herremennene tåler ikke trynet på hverandre. Det er dermed her man finner sin hanemotstander.
Deretter går turen til å få på seg våpnene. Et eget rom satt av for å få surrert på bånd og kniv. En gansek omfattende prosess, og minst like viktig som å ha en kampvillig hane. Denne hanen satte middagsmenyen til motstanderens familie. Nokså liten, men hissig som fy.
Veddemålene er i gang
Arenaen
Cocks eye-balling each other
heat of the moment. Kampene kunne vare fra 2 sekunder til 3-4 minutter. Alt ettersom hvordan motstanderens form var, og antagligvis etter noen regler vi ikke fikk med oss.
Innganspartiet til Arenaen
Tricycle rundt om på Boracay, en flott måte å få sett øyen på og oppleve traffiken på nært hold. Trafikk regelen går stort sett på tommelfinger regler. 1) bruk horn 2) last tricken (eller trucken som fred likte å kalle det) til max capasitet. Det gir best profitt, bortsett fra når du kjører utelendinger. 3) er du bak en annen trik, utøv alltid forbikjøring. 4) For all del ikke ha en operativ speedomater på dashbordet. 5) "I have to urinate" under en reise er en plausibel grunn til å la kunden vente før vidre kjøring.
Jada jeg fikk være råne babe. Mens fred ble designert til lasteplanet. Vær provins har sin versjon av tricyclen. I boracay satt man slik som meg ved siden av sjåføren, eller som fredrik på to rader med knærne mot hverandre. Andre muligheter er å sitte på sete bak sjåføren. Det største problemet er takhøyden. Heldigvis har Fredrik tykt hår.
En av hovedveien på Boracay
Tilbake til The Lazy dog på vei hjem fra Cock fight.
Ris
mere risåkre
Hut in the Forrest. Eieren of The Lazy Dog, Djila, inviterte oss med til Caticlan til hytten hun hadde inne i skogen ved en elv. Var veldig idyllisk. Selv om bilde kanskje ikke akkurat fanger det. Det regnet, og mens vi satt inn og spiste grillet butter fish og pork badet lokale gutter i elven, mens cafe del mar aktig musikk strømmet ut av høytalerne.
Fredrik Manila Style. Fast invetar på sofaen med enten "The Philippines" lonley planet eller "Beatles".

Siste helgen dro vi til Sabang. En tre timers busstur fra Manila til Batangas, og det som i teorien skulle være en 25min ferry ride over til Sabang.
The ferry. Redningsvester hendig oppbevart i plaststoler. Til høyre en
Litt søvnig etter tre timers busstur og svært så gyngende bølgebevegelser
En fattet Fredrik. Thumbs up!perfect.
Den 25-30min ferden fra Batangas port til Sabang under kurrante forhold endte opp med 2 timer i brått sjø. 3 meter høye bølger gjorde sitt innhogg på plastpose samlingen til crewet. Det gikk så langt til at det ble delt ut plastikkhansker i håp om at båtsyken endte opp i ordnede containere.
Rommet vårt i Sabang, "Sabang inn" med ""Dive with Chot rett utenfor gjorde det mulig å få tatt dykk 8 om morgenen.
Room with a view. Hadde en fin liten terrasse utenfor rommet.
Stripa.
Siste måltidet før avreise ble holdt på Eddie's. Her sitter man jo nesten på stranden og spiser!
Himmel og Hav!
Nesten litt solgløtt da vi skulle dra. Satset på at denne båtturen skulle bli litt roligere.
Coke Ad.
Mocca shake, good also without the fun.
Båten som skulle ta oss med tilbake til Batangas. Optimismen rådde. Her ved land var jo vannet relativt rolig, med vuggende bølger og ikke noe regn.
Mindanao forsvinner i horisonten.
Flexible bamboo og redningsvester fra 1900 tallet var det som holdt motet opp blant de 40 passasjerene.
frisky på veien tilbake og.